Hjelpe elevar som opplever mobbing

Elevar som opplever mobbing går dagleg i ein situasjon som er skadeleg for dei å vere i. Når dette først har skjedd, og fortset å skje over tid, skal det ofte mykje til for å reetablere opplevinga av å faktisk vere trygg.

Når vi vaksne får vite at elevar blir mobba har vi plikt til å handle for å stoppe mobbinga. Til å undersøke, legge ein plan og sette inn tiltak. Men kva er gode måtar å gjere det på som opplevast trygt nok for dei involverte? Korleis hjelper vi på ein hjelpsam måte?

Undersøke – samtale med eleven det går ut over

Første steg for å få hjelp, er at mobbinga blir oppdaga. Uansett om eleven sjølv fortel om dette, eller om det kjem fram på anna vis, bør førstesamtalen med eleven vere god. Denne samtalen skal i følgje Skolemiljøtiltak - undersøke (udir.no) ha fokus på eleven si oppleving, og ikkje på den vaksne sine idear, refleksjonar eller opplevingar av relasjonar og hendingar.

Dette er viktig. Mange elevar har dessverre opplevd å føle at vakse ikkje trur på dei, eller at opplevinga blir forsøkt moderert. Setningar som «Det var sikkert ikkje sånn meint» eller «Ja, men vi ser jo at de har det hyggeleg saman her på skolen», eller «Det kan jo hende du har misforstått litt?» er truleg godt meint, men er ikkje hjelpsame for dei som fortel om si oppleving.

Her er nokre forslag til kva ein slik samtale kan innehalde:

Første samtale med den som blir mobba

Uansett kva tankar og meiningar vi vaksne har om det eleven fortel, er oppgåva vår i ein slik samtale å lytte og vise forståing. Hjelpsame spørsmål og setningar kan vere:

Eg har forstått at du ikkje har det trygt saman med alle på skolen her no. Det eg har fått vite er (sei det du veit). Eg vil gjere så godt eg kan for å hjelpe deg å få det trygt, og då treng eg å vite korleis du har opplevd dette. Kan du fortelje meg litt? Etterpå kan vi snakke litt om korleis vi går vidare med dette slik at det som skjer vidare blir bra for deg.

Undervegs i samtalen kan du godt be eleven fortelje litt meir om noko av det du lurer på, men unngå spørsmål som startar med kvifor då det ofte er vanskeleg å svare på, og kan skape motstand.

Medan du lyttar bør du forsøke å legge merke til følelsane eleven viser. Frykt? Sorg? Skam? Sinne? Prøv å validere desse, ved å bli med inn i følelsen litt og sei noko slikt som «Så vondt dette må ha vore for deg! Eg forstår godt at/om du kjenner (følelsen eleven viser) når dette har skjedd. Det ville nok eg også ha kjent.»

Mot slutten av samtalen er det viktig at du og eleven avtaler kva som skal skje vidare. Korleis er det best at du snakkar med foreldra? Kva av det eleven har sagt er det greitt at dei får vite, kva veit dei frå før? Er det noko eleven er redd for at du skal gjere fordi det kan gjere det verre? Kva håper eleven at du kjem til å gjere? Kva treng eleven at du gjer no?

Som strakstiltak kan de godt også fylle ut Fire typar tryggheit - skjema å fylle ut (PDF, 109 kB) – sjå rettleiing her: Fire typar tryggheit - rettleiing til skjema (PDF, 113 kB). Dette gir deg betre innsyn i kvar det er viktigast å sette inn konkrete tiltak fort slik at eleven kjenner seg ivaretatt.

Samtalar med elevar som kan ha mobba eleven

Korleis du snakkar med andre elevar i undersøkingsfase og tiltaksfase, kan vere avgjerande for korleis den som har blitt mobba får det vidare. Eldre elevar brukar ofte snitche-ordet om det å fortelje vaksne om mobbing og plaging. Dersom skolen vel reine konfronterande strategiar i møte med dei som mobbar, risikerer vi at dei let dette gå ut over eleven dei trur har fortalt om mobbinga. Det er heller ikkje alltid vi har nok informasjon til å vite kva andre elevar faktisk har sagt og gjort. Desse sakene er sårbare og kompliserte, så vi må gå varsomt fram i dialogen med andre involverte. Undersøkelsesfasen er viktig. Vi bør om mogleg ta oss tid til å forsøke å få fleire typar informasjon før vi set igang samtalar som kan opplevast som skuldingar mot enkeltelevar.

Sjølv om mobbing er ei handling vi skal grensesette tydeleg, er det viktig at vi ikkje gjer det på måtar som gir eleven behov for å forsvare seg, eller reetablere følelsen av å ha makt over situasjonen. Korleis vi møter desse elevane vil påverke moglegheitene dei har til å klare å vere gode skolevenner mot andre etterpå.

Der ligg alltid behov bak mobbing. Å hjelpe den som blir mobba, handlar difor også om å hjelpe dei som mobbar til å få dekt behova som ligg bak, på måtar som ikkje går ut over andre.

Her er nokre forslag til kva slik samtalar kan innehalde:

Samtalar med elevar som mobbar/krenker andre

Fortel kva du har blitt klar over – vis at du forstår at slike ting kan skje, og at du vil eleven vel:

«Eg har forstått/fått høyre/sett at du har (det eleven har gjort/sagt). Det kan godt hende du har opplevd det annleis, at du ikkje meinte det slik, eller at du opplevde at du var i ein vanskeleg situasjon der det berre blei slik. Slik er det ofte når elevar plagar andre. Dei har eigentleg ikkje noko ønske om å plage, men så blir det av og til slik likevel. Det kan handle om veldig mange ting som vi vaksne ikkje ser eller har moglegheit til å forstå.»

«Det er viktig for meg at du veit at eg er ikkje her for å vere sint på deg, eller for at du skal få problem. Alle elevar her på skolen skal ha det trygt. Du også.»

(Vi bør unngå å vise eller snakke om våre eigne følelsar, som til dømes «Eg vart veldig skuffa då eg høyrde dette.» Slike uttrykk påfører skam og kan gjere det vanskelegare for eleven å endre åtferd fordi det kan forsterke ein dårleg sjølvfølelse.)

Gi eleven moglegheit til å fortelje si oppleving av dette, og forsøk samtidig å finne behov bak handlinga, valider følelsar og behov:

«Vil du fortelje meg korleis du har opplevd det som har skjedd? Kjenner du deg igjen i det eg fortalte?» Lytt og suppler gjerne med «Kan du sei litt meir om det?». Forsøk samtidig å oppdage følelsar og behov.

Dersom de no har ein felles forståing av at eleven har sagt og gjort desse tinga kan de forsøke å utforske behova bak: «Det er mange grunnar til at elevar plagar/mobbar andre. Ofte kjenner dei seg ikkje trygge sjølv, dei har ofte opplevd vonde ting, eller har vonde følelsar som gjer kvardagen vanskeleg. Klarer du å sette ord på kva følelsar som ligg bak når du har plaga andre? Kva er det du har trengt når du har gjort og sagt desse tinga trur du?»

Valider følelsar og behov som du oppdagar: «Eg forstår godt at du har kjent deg utrygg, og at det har gjort det vanskeleg for deg å la vere å bli med på mobbing.» «Det er mange som opplever det slik, som om dei ikkje har noko val. Det er lett å forstå.» «Eg forstår godt at du vart sint på (namn) og at du kjente lyst til å gjere noko vondt tilbake. Det er heilt normalt å kjenne det slik.»

Set tydelege grenser og avtal kva eleven skal gjere annleis framover:

«Sjølv om du har forståelege grunnar til det du har gjort, så er det likevel ikkje greitt. Dette må slutte. (Namn) har rett til å kjenne seg heilt trygg på skolen og fritida, og det er heller ikkje bra for deg å gjere ting som går ut over andre.»

«Kva er det viktigaste du kan gjere no, for at (namn) skal forstå at du har slutta å mobbe hen?» «Kva treng du for å klare dette? Er det noko eg kan hjelpe deg med?»

Også dette gjerast med omsorg og varme. Vi må vise eleven at vi har trua på at dei eigentleg vil gjere det som er bra og rett, at vi har positive forventningar til dei.

NB! Ved svært alvorlege mobbehandlingar/krenkande åtferd vil det vere naturleg å avvente neste punkt. Ein bør her fokusere på akutte, skjermande tiltak som sikrar at den dette har gått ut over kan kjenne seg trygg, og lage ordringar/avtalar med dei som har mobba/krenka som fører til dette. Seinare når situasjonen er meir landa er det viktig å også hjelpe dei som står bak slike handlingar å finne ut kva behov som ligg bak, og gi dei hjelp til å dekke desse på måtar som ikkje går ut over andre.

Snakk om korleis eleven kan få dekt behova bak handlingane på måtar som ikkje går ut over andre:

«Du sa at du kan ha gjort dette fordi du var utrygg/kjeda deg/alle andre gjorde det og du var redd dei ville bli sint på deg/var sint på personen/ … Eg forstår at du kunne kjenne det sånn. Det er heilt normalt. Så er spørsmålet: korleis kan du få dekt det behovet utan at det går ut over andre? Kva kan vi finne på som du kan gjere neste gong du kjenner det slik, og du ikkje lenger skal gjere det som har gått ut over andre?»

Forsøk å kome på noko eleven kan prøve. Og/eller avtal at de skal jobbe vidare med dette om nokre dagar. Vis at du vil følge opp og hjelpe eleven å få dekt sine behov, men på måtar som ikkje går ut over andre elevar sin rett til å kjenne seg trygg.

Sjekk korleis du kan involvere foreldre på ein trygg måte:

«Eg vil gjerne ringe ein av foreldra dine og fortelje at vi har snakka saman i dag. Då vil eg seie at dette er noko vi følger opp saman her på skolen, og at dei ikkje treng å gjere noko sjølv for å ordne opp i dette no. Høyrest det greitt ut for deg?»

Elevane i rapporten Plage frå Forandringsfabrikken gir uttrykk for at det å ringe heim kan gjere vondt verre. Dei mister tilliten til skolen, og dei kan kjenne frykt for korleis foreldre handterer situasjonen når dei kjem heim. Dersom eleven er redd for at foreldre vil reagere for hardt kan dette vere heilt reelt. I så fall bør du vente litt med å ringe foreldra. Du må då snakke med eleven om korleis hen har det heime, og vurdere korleis det er lurt å gå fram vidare. Oftast vil det likevel vere naudsynt og lurt at foreldre får vite så tidleg som mogleg. Og vi bør alltid følgje to huskereglar når vi skal informere heimar om dumme handlingar barn/unge har gjort:

Snakk med eleven før du snakkar med foreldre eller andre vaksne – fortel eleven kva du skal seie til kven
Presiser til foreldre at du ringer for at dei skal vere klar over det som har skjedd og kunne hjelpe barnet sitt, ikkje for at dei må gjere noko med dette heime. Skolen vil følgje opp det som har skjedd vidare, og kontakte heimen igjen om det er behov for at dei bidrar med noko.

Ved ei slik tilnærming gir vi eleven moglegheit til å gå frå samtalen utan å vere redd eller sint. Eleven veit at vi veit, og at vi likevel ikkje er ute etter å straffe eller gjere livet vanskeleg. Vi forstår at det har vore grunnar til at eleven har gjort det som er gjort, og vi har vist at vi vil hjelpe eleven å få dekt behova sine utan at det lenger går ut over andre. Då har eleven ein god sjanse til å greie å vere snill mot andre vidare.

Skolen og heimen jobbar saman for å hjelpe

Når elevar opplever mobbing eller andre krenkingar treng dei at støtteapparatet deira klarer å fungere godt saman. Støtteapparatet må som eit minimum bestå av dei vaksne heime og dei næraste vaksne på skolen. Både skole og heim ønskjer det beste for eleven som har det vondt, og når samarbeidet er godt har ein gode sjansar til å hjelpe eleven. Nokon gongar blir det likevel vanskeleg, og samarbeidet kan kjennast meir som ein del av problemet og ikkje ein del av løysinga.

Noko av det handlar om dei ulike oppdraga heim og skole har. Heimen har hovudansvaret for sitt/sine barn. Det er meininga at foreldre skal sette behova til sitt barn høgt, og ha mest fokus på kva sitt barn treng akkurat no. Skolen har derimot i oppdrag å vere like opptatt av alle elevane på skolen. Når skole og heim møtast er det viktig med gjensidig forståing og respekt for at oppdraga er ulike. Begge har som mål at denne konkrete eleven skal få den hjelpa som trengs for å få det trygt og godt, men skolen må også ta omsyn til andre elevar sine behov.

Det kan også handle om at skole og heim ofte ser og høyrer heilt ulike ting. Skolen kan sjå at elevar har godt samspel og fungerer godt på skolen, og heimen kan få inntrykk av at elevane har dårleg samspel og ikkje fungerer godt på skolen. Mykje av det som skjer i samspelet mellom elevar er så komplisert. Sjølv om skolen ser at ein elev er saman med dei andre, og tilsynelatande har det heilt fint i gruppa, kan eleven oppleve det annleis, og ha god grunn til å oppleve det annleis. Det er ofte så små ting som påverkar, og desse tinga er meint å skulle vere vanskeleg for vaksne å oppdage. Samtidig kan det hende eleven ikkje formidlar det heile bildet heime til foreldra. Når skole og heim har ulike opplevingar om korleis ein elev faktisk har det, er det tydeleg at vi treng kvarandre sine innspel for å forstå korleis vi best kan hjelpe eleven.

Ofte gløymer vi også kor sterke følelsar som er aktiverte i desse situasjonane. Når vi ikkje legg merke til og tek omsyn til følelsane, kan vi fort snakke forbi kvarandre. Og samtidig kan følelsane vere svært nyttige for å hjelpe oss å forstå kva eleven treng frå oss.

Sjølv om samarbeidet mellom skole og heim kan vere krevjande for begge partar, er det likevel her løysingane ligg. I det samla støtteapparatet til eleven.

Sjå film om god dialog med heimen når noko er vanskeleg

Dette bør skolen forsøke å få til i samarbeidet med heimen

Det er skrive mykje til skolane om korleis ein bør samarbeide med foreldre til elevar i §9a-saker. Tiltak for godt samarbeid med hjemmet (udir.no) gir mange viktige tips til skolane og dette bør danne grunnlaget for arbeidet skolen gjer. Det handlar mellom anna om å kome raskt i gang med god dialog, ikkje gå i forsvar, vurdere om det er lurt å involvere leiinga på skolen i samarbeidet, og mykje meir.

Livet&Sånn har stort fokus på å motivere vaksne til å møte barn sine følelsar med validering. Også vi vaksne treng å bli møtt av nokon som lyttar, prøver å forstå og som greier å vise at dei forstår. Samtalemodellen under er eit enkelt verktøy ein kan nytte i mange ulike samtalar mellom vaksne med sterke følelsar, som saman skal greie å kome fram til løysing. Denne kjem snart forklart på film.

Voksne for barn har laga dette heftet for foreldre til barn som blir mobba. Dette er nyttig også for skolen fordi det viser erfaringar foreldre har med gode og dårlege møter med skolen i slike saker. Ei av dei viktigaste tilbakemeldingane frå foreldre med erfaring er kor vesentleg det er å bli trudd. Og at det ikkje blir fokusert på at barnet må lære å tole meir, eller at opplevinga til barnet blir bagatellisert.

Dette bør heimen forsøke å få til i samarbeidet med skolen

Når vi opplever at barnet vårt blir utsett for mobbing, plaging, krenking eller utestenging kan det dukke opp svært mange følelsar i oss. Som foreldre har vi jo hovudansvaret for at barna våre skal ha det bra, og samtidig er det ingen av oss som kan forhindre vonde opplevingar i oppveksten. Likevel kan det kjennest som om vi har svikta dei, vi kan kjenne skam og skuld, eller vi kan bli sinte på dei vi synes burde ha forhindra dette, og redde og fortvila for korleis dette vil gå vidare. Alle desse følelsane dukkar opp i oss for å aktivere omsorgsoppgåvene våre, og det er bra, for barn og unge kan ikkje kome seg ut av desse situasjonane aleine. Dei treng både hjelp, støtte og omsorg for å kome seg vidare på gode måtar.

Samtidig som det er bra at følelsane kjem med ei slags oppmuntring til handling kan det vere lurt at vi berre er passe følelsesaktiverte før vi handlar på dei. I første omgang er det fint om vi minner oss sjølv om at det vi kjenner på no gjer kjempevondt, men samtidig er heilt naturleg. Mange har nytte av å prate med nokon i nettverket sitt, familie eller ein venn. Andre har nytte av å gi det litt tid, kanskje bevege seg litt, puste litt, eller på andre måtar la det roe seg før ein finner ut kva som er lurt å gjere vidare.

Eldre elevar er ofte redde for at foreldra sine skal lage styr. Den frykta bør vi ta på alvor. Det betyr ikkje at vi ikkje skal gjere vesentlege ting for å hjelpe dei ut av situasjonen dei er i, men vi bør regulere følelsane våre før vi handlar. Og vi bør tenke over at dei tinga vi gjer med gode intensjonar, kan få negative konsekvensar for barnet vårt dersom dei fører til problem for andre.

I kontakten med skolen er det lurt å huske at de og skolen har ulike oppdrag. Du har ansvar for ditt barn, og dei har ansvar for alle barna. Du skal ha fokus på kva ditt barn treng, og dei har plikt til å ta omsyn til alle elevane når de vurderer kva som kan gjerast. Sjølv om dei har lyst å gjere alt dei kan for at barnet ditt skal ha det bra, er det ikkje alt dei kan gjere. Det kan vere frustrerande for begge partar.

Skolen er den profesjonelle part i det samarbeidet de har. Samtidig veit vi at dei tilsette i skolane ofte har mykje større ansvar og fleire oppgåver å løyse, enn det rammene deira skulle tilseie. Dei brukar ikkje berre faget sitt, men seg sjølv som menneske, i mykje av det dei gjer. - Så sjølv om ein er profesjonell så er ein også sårbar når slike situasjonar oppstår. Også fagfolk i skolen får følelsane sine aktivert når elevar dei har ansvar for gjer kvarandre vondt. Som foreldre kan vi vise at vi forstår dette og samtidig vere opptatt av akkurat vårt barn. Skolen ønskjer å hjelpe, og vi må virke saman som støtteapparat.

Noko av det viktigaste å huske på når vi kjempar for gode løysingar for vårt barn, er at løysingar truleg ikkje vert gode for vårt barn om dei blir vonde for andre. Barn og unge får med seg mykje, og i desse situasjonane er mykje skjørt og sårbart. Vi bør difor kjempe for løysingar som er gode for alle involverte elevar, fordi dei truleg då vert best også for vårt barn.

Korleis kan foreldre støtte barnet sitt i slike situasjonar?

Når barn og unge opplever slike vonde ting vert omsorgsoppdraget vårt sterkt utfordra. Vi skal jo hjelpe og passe på barnet vårt, men har ikkje makt til å forhindre alt som er vondt. Vi ser kva opplevinga gjer med barnet/ungdomen, og det aktiverer speilnevron i oss slik at vi kjenner smerta i vår eigen kropp. Det er få ting som gir meir intens smerte enn dette.

Vi veit at mange elevar let vere å fortelje foreldre om mobbing for å skjerme foreldra for slik smerte. Dei tenker at dette uansett ikkje er noko vi kan gjere noko med, kanskje gjer vi til og med ting som gjer det verre, og då vil dei heller ikkje påføre foreldra smerte av det som skjer. Det er altså ingen garanti for å få vite om det vonde barn og unge opplever. Så når slike vonde ting først skjer, er det kjempebra når foreldre faktisk får vite det. Det gir oss sjanse til å kunne forsøke å hjelpe, og la barnet vårt sleppe å gå igjennom dette heilt aleine. Vi kan gi omsorg og støtte.

Når vi snakkar med barnet vårt om det dei opplever er det mykje vi bør forsøke å balansere. Det eine er kor sterkt vi viser våre eigne følelsar. Sjølv om vi kjenner kor vondt dette gjer, kan vi ikkje la våre følelsar ta for stor plass medan barnet er der, då det kan føre til at barnet let vere å snakke om dette fordi dei ser at det gjer vondt for oss. Men samtidig må vi vise dei at vi blir berørt av det dei fortel oss. Så kunsten her er å bli med inn i følelsen litt, men ikkje ta den over. Kanskje til omtrent 4 på ein skala frå 1-10 der 10 er å ta over følelsen, og 1 er å late som ingenting? Ton deg inn på barnet sin følelse, vis at du føler med dei, men forsøk å halde følelsen under kontroll til barnet ditt ikkje er saman med deg.

Bruk gjerne validering. Sjå filmen og minn deg sjølv om kva det handla om. Du kan seie ting som «Eg forstår godt at dette gjer kjempevondt! Ingen fortener å oppleve dette som du har opplevd. Reaksjonen din er heilt normal. Dei fleste som opplever sånne ting ville nok også følt det sånn.» «Eg er så lei for at dette skjer med deg. Så vondt dette må vere for deg!»

Snakk med barnet om kva barnet treng no, men husk at det ofte er vanskeleg å finne gode løysingar fort. Det er naturleg for oss å forsøke å fjerne smerten barnet føler. Vi kan bli freista til å forsøke å kompensere, avleie, trøyste, snakke om at alt blir betre i framtida, bli sinte og snakke stygt om andre eller ville ringe og fikse og ordne. Men desse situasjonane er ofte kompliserte og det kan ta tid og klokskap å kome vidare. Og i den tida treng barnet å vite at det er mogleg å kome til oss og dele det som er vondt, og oppleve at vi toler å vere saman med dei i den vonde følelsen litt. Det betyr ikkje at vi ikkje skal prøve å hjelpe, prøve å ordne opp, og gjere det vi kan for at barnet vårt skal sleppe å oppleve dette meir. Balansen handlar om å gjere det i eit tempo som kjennest trygt nok for barnet.

Når de er i gang med løysingsarbeidet saman med skolen bør du også balansere kor mykje/ofte du skal spørje korleis det går. Det er kjempebra for barn og unge å få lov å snakke om det vonde som skjer/har skjedd, men nokon gongar kan vi foreldre spørje litt for ofte. Intensjonen er god, men fokuset kan bli verande på det som er eller har vore vondt, også etter at det har starta å skje mykje godt. Då kan det vere lurt å fokusere på det som er fint i staden. Men slike balansekunstar er ikkje lett.

Ein annan ting vi foreldre kan gjere når barna våre har det slik, er å forsøke å hjelpe dei å fylle fritida si med positivt innhald. Det er fort gjort at vi starter å "mase" om å ta kontakt med den og den, og be dei vere aktivt oppsøkande for å få vere saman med andre, men dette er ofte vanskeleg og sårbart for barn som opplever mobbing og utestenging. Nokre gongar kan det vere fint å finne på litt fleire ting saman i familien. Eller legge til rette for at barnet/ungdommen kan få delta på aktiviterar saman med andre enn elevane dei møter på skolen. Mykje positivt samspel skjer også på nett. Mange får viktige vennskap gjennom spel og sosiale media som hjelper dei når det sosiale i nærmiljøet er vanskeleg. Snakk med eleven og finn ut kva som kan vere bra no medan det er som det er.

Voksne for barn har laga eit kjempefint hefte om og for foreldre som opplever at barn blir mobba Vi anbefaler dette for meir informasjon. Og Udir har laga denne Guide til foreldre med barn som ikke har det bra på skolen (udir.no) Bufdir gir også god informasjon i Vennskap i barneskoleårene | Bufdir

Sette inn tiltak

Det finnast mange ulike tiltak som kan vere hjelpsame når elevar opplever eller har opplevd mobbing. Les meir om dette her Tiltak i skolemiljøsaker (udir.no) og her Skolemiljøtiltak - følge opp negative ettervirkninger av mobbing (udir.no) Kva tiltak som er rett for kven vil variere veldig, så det er viktig å ha eit stort nok repertoar å velje mellom, og vere innstilt på «skreddarsaum» for at det skal passe behova eleven har. Og for å finne behova, og dermed sette inn rett tiltak, må vi forske litt saman med eleven og eventuelt andre. Livet&Sånn kjem snart med eit verktøy for å kome fram til behov og tiltak.

Tiltak kan for eksempel vere:

Eksempel på tiltak for elev som opplever/har opplevd mobbing

Systematisk oppfølging med trygg vaksen med mål om å sjekke at eleven er trygg nok, og følgje opp eleven sine behov

Samtalar med utgangspunkt i spørsmål som:

Korleis har du det no?/ kan du fortelje meg litt om korleis kvardagen din er no? – bekreft følelsar og normaliser reaksjonen
Korleis opplever du at dei ulike tiltaka vi avtalte fungerer?
Korleis går det med fag/venner/friminutt/fritid?
Har du tenkt på noko meir som kunne hjelpt for at du skal ha det betre?
Vis eleven at du forstår at det kan ta tid å bygge opp att tillit etter slike erfaringar, og at du synes eleven er sterk og modig i denne prosessen.
I desse samtalane kan de godt også bruke Fire typar tryggheit - skjema å fylle ut (PDF, 109 kB). Sjå Fire typar tryggheit - rettleiing til skjema (PDF, 113 kB). Du kan lese meir om dette hos RVTS Sør.

Opprette støttegruppe rundt eleven som har opplevd mobbing

Dersom eleven ønskjer det kan eleven foreslå 3-5 elevar i klassa som inviterast til å vere støtte for eleven i timar/friminutt.
Snakk med elevane individuelt først, og forklar rolla. Elevar har lov å takke nei.
Dei elevane som vil bli med i støttegruppa møtast saman med eleven som treng støtte. Først handlar det om å finne ut kva støtte dei kan gi som kjennes greitt for eleven og dei som skal støtte. Her kan dei øve på setningar dei kan seie eller måtar å vise støtte på.
Så møtast støttegruppa saman med eleven som treng støtta ein gong i veka i 15-20 minutt. Målet i møtet er å sjekke om dette fungerer etter hensikta, eller om ein bør finne andre måtar å gå fram på.
Den som leder dette arbeidet kan vere helsesjukepleiar, miljøterapeut, lærar eller ein frå skoleadministrasjonen.
Les meir om støttegrupper her: Supportgrupper hjelper mot utenforskap og skolemobbing (https_sykepleien.no)

Reetablering av sosiale relasjonar i klassa

Dette kan vere vennegrupper, friminuttsaktivitetar der vaksne er tett på, eller sosiale prosjekt/arrangement der elevane blir betre kjend med kvarandre, og deler gode opplevingar.

Sosial ferdigheitstrening

Nokre gongar kan elevar som blir mobba streve med sosialt samspel og leik. Mobbing kan også forsterke dette i negativ retning. Sjølv om eleven aldri er ansvarleg for å ikkje bli mobba, kan det å betre meistre sosialt samspel vere hjelpsamt for å unngå mobbing.

Før ein foreslår sosial ferdigheitstrening som tiltak etter mobbing, skal ein alltid vere heilt sikker på at miljøet eleven er i på skolen og fritida er trygt nok. Elevar kan tolke dette som at dei sjølv er ansvarlege for at dei har blitt mobba, og det er ikkje riktig. Difor er det viktig at dette blir gjort klokt, og til rett tid.

Arbeid med å styrke god sjølvfølelse

Når barn har opplevd mobbing har dei både møtt blikk som ser på dei med avsky og forakt, og dei har fått høyre/lese stygge ting om seg sjølv over tid. Dette har det med å «flytte inn i» eleven, og leve vidare sjølv om ingen andre lenger seier desse tinga til eleven. Eleven vil difor ofte slite med skam og dårleg sjølvfølelse. Dette er det viktig å jobbe med, for elles kan det gjere stor skade over tid. Sjølv om ekstern mobbing har slutta så kan den fortsette internt i eleven.

Elevar som opplever det slik kan trenge tydelege «hjelpestemmer» som motstykke til desse interne, negative stemmene som har kome frå mobbinga. Vaksne rundt eleven bør difor prøve å vise veldig tydeleg, også med ord, at ein likar eleven, set pris på å vere saman med eleven, synes eleven sine bidrag er verdifulle og nyttige, og alt som kan hjelpe eleven å bygge opp følelsen av å ha verdi i seg sjølv. Truleg vil eleven sine integrerte mobbe-stemmer protestere på desse hjelpestemmene, men dersom eleven opplever at dei kjem frå folk som er genuint interesserte, og verkeleg vil dei vel, så vil dei kunne utkonkurrere dei andre over tid.

Skjerming

Nokre gongar er mobbinga eleven har opplevd ekstra alvorleg, og kan ha ført til traumereaksjon hos eleven. Eit viktig tiltak kan då vere skjerming. Eleven skal kunne møte på skolen og delta i sine timar i trygg forvissing om at den som mobba ikkje får nærme seg eleven, og at vaksne ei periode alltid skal vere der å passe på.

Reetablere følelsen av å vere trygg

Sjølv om mobbinga tek slutt vil eleven ofte trenge hjelp og støtte etterpå for god helse, livskvalitet, læring og utvikling. Mobbing har vist seg å kunne føre til skader på linje med å bli utsett for vald i nære relasjonar. Det betyr i praksis at eleven som har blitt mobba, står i fare for å slite med psykiske og somatiske reaksjonar vidare i livet. Dette må ein prøve å forhindre. Så korleis reparerer vi skade frå mobbing som: svekka tillit til andre menneske, redusert sjølvfølelse, skam, sinne, utryggheit, resignasjon, eller endra veremåte i møte med andre? Dette er ikkje enkelt, og nokre vil trenge terapi/behandling frå kommunen si helseteneste eller spesialisthelsetenesta.

Udir skriv at det finnast lite forskning- og erfaringsbasert kunnskap om kva tiltak som mest effektivt kan bidra til å minske negative effektar av mobbing. Livet&Sånn har utvikla eit samtaleverktøy som kan brukast av helsesjukepleiarar, miljøterapeutar, psykiatriske sjukepleiarar, eller spesielt eigna lærarar, som kan ha samtalar med eleven litt over tid.

Les meir om temaet:

Sist endra 10.01.2024 08.41