I utgangspunktet er det ikke barn og unge sin oppgave å forsvare eller beskytte seg mot mobbing – de har jo rett til en hverdag som kjennes trygg og god. Og samtidig veit både de og vi at det ikke alltid er slik. Når barn og unge allerede har erfart å bli mobba der de skulle være trygge, kan det være hjelpsomt å snakke sammen om hva man kan si og gjøre dersom slike ting i verste fall likevel skulle skje igjen. 

Mange blir også ekstra sensitive eller sårbare overfor hva andre sine kommentarer og signal egentlig betyr. De toler ikke lenger å bli tøysa med eller «små-erta», slik mange som ikke har opplevd mobbing kanskje kan tole. Så dette handler ikke bare om å beskytte seg mot reell mobbing, men også om å beskytte seg mot det som trolig ikke var meint å såre, men som likevel kan såre den mer sårbare.

Hva som er lurt å si og gjøre for å beskytte seg vil variere veldig etter alder, hvem man er sammen med og hvilken situasjon man er i. Dette bildet viser generelle setninger som kan passe mange, men mange kan med fordel lage egne setninger og øve på disse.

Etter mobbing er det mange som sliter med å stole andre, også de som tilsynelatende er gode venner. Dersom det er tydelig at den unge ofte reagerer på det som trolig er meint som harmløs erting/morsom tone i en god vennegjeng, kan det være greit å fortelle disse at man har opplevd mobbing tidligere og at man derfor er mer sårbar for denne typen kommentarer. Det kan hjelpe vennene til å forstå at det er lurt å vise hensyn og roe ned sjargongen. 

Andre ganger er ikke miljøet like trygt og da vil det også være mindre trygt å gjøre seg sårbar slik. Da er det bedre å bare sette tydelige, generelle grenser slik som bildet viser, uten å åpne seg om egne erfaringer. 

Når det gjelder hvilke handlinger man kan gjøre for å beskytte seg vil det sjølsagt også variere med alder og situasjon. For barn vil det kjennes rett å gå og si fra til en voksen, men for unge vil dette kunne kjennes vanskeligere. Både fordi de ikke alltid stoler på at voksne griper inn på en god måte, eller faktisk kan hjelpe, eller fordi de er redde for hvilke konsekvenser man får for å si fra. Da må vi hjelpe dem å finne andre måter å håndtere det på som kjennes trygge. For mange vil det handle om å forlate situasjoner, gå til steder der det er andre som kan beskytte seg, eller der man får være aleine. Men sjøl om de unge vegrer seg for å søke hjelp hos voksne bør vi likevel oppmuntre til å prøve å få hjelp. Det er jo ikke meininga at barn og unge skal håndtere dette aleine. Hvem av de voksne stoler den unge mest på? Hvem er mest tilgjengelig? Hvem har best relasjon til de som plager, slik at det er trolig at de vil lytte til denne voksne?

Mobbing skjer også på sosiale media. Den beste måten å beskytte seg på i sosiale media er å ikke bruke de appene med mest mobbing, men dette kan kjennes vanskelig fordi det både ekskluderer dem fra fellesskapet, og at man heller ikke har oversikt over hva/hvem som blir snakka om der. Dersom man velger å være der, kan det være lurt å «ligge lavt», ikke dele så mye, ikke be om kommentarer på bilde av seg sjøl eller liknende, ikke skrive ufine kommentarer til andre. Dersom man opplever mobbing/krenking/trakassering/trusler på nett – så ta skjermbilde av det, eller ta bilde av det med et anna kamera for at det ikke skal vise at det blir dokumentert. Vis det som skjer til voksne. Meld eventuelt til politiet, eller snakk med forebyggende avdeling der.

Det er ikke slik at vi skal tole at andre er stygge med oss, ikke de vi er sammen med, og ikke de vi møter på nett. Vi har lov å si fra at dette ikke er greit, og vi har lov å fortelle om det til voksne som kan hjelpe. Det er ikke å snitche, det er å ta vare på seg sjøl og andre.