Samtaleverktøyet er laga så enkelt som mulig og tilsynelatende slik at det kan brukes uten mye planlegging eller innføring. Det anbefaler vi ikke. De fem punktene under her bør ligge som grunnforståelsen du møter den unge med i tillegg til det som ligger av informasjon på de ulike sidene.
1 Relasjon er vesentlig for å lykkes
I filmen RELASJONENS KRAFT minner Dag Nordanger om at det viktigste i hjelpa vi gir er ikke nødvendigvis er hvilken behandlingsmetode vi bruker, men at den som trenger hjelpa opplever en sterk allianse med oss som skal hjelpe. Verktøya er fremdeles viktige, det er ikke slik at omsorg og støtte aleine gir like god hjelp, men verktøya hjelper best når hjelperen oppleves som en vesentlig samarbeidspart for å få det bedre.
Vi rekker sjelden å bruke nok tid på å bli godt kjente før vi starter et slikt samarbeid med barn/unge, men vi anbefaler å vise interesse for hvem den unge er før vi starter. Så å bruke litt tid på familiesituasjon, interesser og vennskap er ei god investering.
Det viktigste du gir den unge for å skape relasjon, er din fulle og heile oppmerksomhet; at du er tydelig her og nå sammen med den du skal hjelpe. Da er det viktig å være bevisst hvordan dere sitter i rommet, at alt anna enn relevant materiell er rydda bort, og at ingen skjermer får oppmerksomhet anna enn når dere har den som felles fokus i psykoedukasjon.
Det er også viktig at du tydelig og empatisk viser at målet ditt er at akkurat dette barnet/denne ungdommen skal få det bedre i hverdagen sin. De unge trenger å kjenne at du vil dem vel. Når dere snakker om hva dere skal jobbe med framover får dere ei felles forståing og skaper positiv forventning til at dette skal kunne hjelpe.
2 Vi møter den unge med validering
Den gode hjelperen er empatisk, viser at vi prøver å forstå og validerer det vi legger merke til. Når man har opplevd noe så vondt som mobbing eller utestenging er det mange som har begynt å tenke at det må være noe galt med dem sjøl, siden andre har møtt dem slik. Vår jobb som hjelper er derfor mellom anna å få de til å forstå at det de kjenner og tenker nå etterpå er heilt forståelig. Det er ingenting galt med dem.
Vi oppfordrer ikke til å gå inn i minner om det de har opplevd, men vi må snakke litt sammen om det som har skjedd for at dette ligger som felles forståing i samarbeidet. Du kan gjerne starte: «Jeg har fått vite at du har opplevd slik og slik, og at det varte så og så lenge. Har jeg forstått riktig?» Dersom den unge vil fortelle mer lytter du og validerer:
- «Dette høres veldig vondt ut.»
- «Hadde dette skjedd med meg ville jeg blitt så redd/trist/sint.»
- «Reaksjonen din høres heilt forståelig ut. Det er ikke noe rart at du tenkte/følte/gjorde slik når du opplevde dette.»
- «Slik er det ikke meininga at nokon skal ha det. Jeg er lei for at dette skjedde med deg.»
Du kan lære mer om validering her:
3 Det er viktig å skille mellom normalisering og bagatellisering
Et vesentlig element i dette verktøyet er psykoedukasjon. Den unge skal vite at det er heilt vanlig å streve med ulike ettervirkninger etter mobbing; hva som er vanlig, og hvorfor dette skjer i oss. Mange av de kroppslige reaksjonene man kan få etter mobbing kan kjennes svært skumle. Da kan det være hjelpsomt å vite at de ikke er farlige sjøl om de er plagsomme, og at det går an å få det bedre.
Det er stor forskjell på å normalisere og bagatellisere. Mange som har opplevd mobbing møter setninger som «De meiner det jo ikke sånn.» eller «Såpass må du nok tole.» For voksne som står nær elever med mobbe-erfaring, kan det være frustrerende å se at barn og unge med ettervirkninger etter mobbing nesten ser ut til å leite etter signal på å bli mobba igjen, etter å få bekrefta at man ikke er likt, ikke innenfor. De toler dårligere negative blikk og kommentarer enn om de ikke hadde denne erfaringa med seg. Mange tenker då at målet er å «tøffe de opp igjen», «gjøre dem mer robuste». Men det eleven gjør handler om at alarmsystemet har blitt overaktivert. Eleven har allerede opplevd at folk som skulle vært gode skolevenner har vært noe anna. De har grunn til å ha et overaktivert alarmsystem. Så sjøl om dette potensielt hindrer dem å ta del i nye, trygge relasjoner, så er det der av en grunn. Dette kan det være lurt å forklare litt til eleven. Til dømes slik:
«Mange som har opplevde mobbing eller utestenging, mister tilliten sin til at venner og skolevenner faktisk vil dem vel. Det er heilt vanlig å legge merke til små signal som blikk, kroppsspråk, kviskring, og anna, og tenke at det handler om at de ikke liker deg. Også når det ikke handler om det i det heile tatt. Vi har et alarmsystem inni hjernen vår som legger merke til alt som skjer rundt oss, og i oss. Og når man har opplevd slike ting som du, så blir dette alarmsystemet mye sterkere og mer aktivt enn det var før. Da skjer det flere ting: vi legger merke til mange flere tegn/signaler fra de rundt oss som kan tolkes som mobbing, - og vi får mye sterkere kroppslige reaksjoner og negative tanker om det vi legger merke til. Det er heilt normalt, men også litt dumt.
Mange som har blitt mobba klarer ikke så godt å stole på andre etterpå. Derfor kan ting oppleves som mobbing, sjøl om elever som ikke har slik erfaring som du har, ikke ville opplevd det som mobbing. Det kan føre til at de som har lyst å være dine venner ikke får sjansen til å bli det, - fordi du kanskje holder dem på avstand. Du blir redd for at de skal såre deg, og det øker sjansen for at du vil oppleve at de gjør det. Det er veldig dumt, vondt og upraktisk.»
4 Vi prøver å akseptere det vi ikke kan forandre og fokusere på det vi kan påvirke
Aksept handler om å erkjenne det vi ikke kan forandre. Vi kan ikke gjøre noe med det som har skjedd, men vi kan jobbe for at det ikke skal få ødelegge mer enn det har gjort. Dersom den unge bærer på mye sinne, sorg, eller andre vonde følelser knyttet til det som har skjedd, kan det være nyttig å jobbe litt med dette. Spesifiser at det ikke handler om å akseptere mobbing, eller å bagatellisere det som har skjedd, men at det som er mulig å gjøre noe med er det som ennå ikke har skjedd. Dere kan til dømes:
- Sette ord på det som skjedde med barnet/ungdommen og anerkjenne at dette var skikkelig fælt å oppleve. Det skulle aldri ha skjedd, for elever har rett til å være trygge for slikt. Sette ord på at dette heilt klart ikke var bra for deg å oppleve. Det gjorde noe med deg, som gjør at du fremdeles kan ha det vondt og vanskelig i dag, sjøl om det egentlig er over.
- Akseptere at vi ikke kan forandre fortida. Vi kan vi ikke gjøre noe med at dette har skjedd, enda så gjerne vi skulle kunne spola tilbake og fjerna de vonde opplevingene.
- Fokusere på det vi kan gjøre noe med. Det vi kan prøve å gjøre noe med er det som skjer videre. Vi kan forsøke så godt vi kan å forhindre at opplevingene ikke får fortsette å øydelegge for deg framover. Prøve så godt vi kan å hjelpe deg til å finne vegen videre i livet på en trygg og god måte.
Noen kan også ha nytte av at dere utformer setninger som sier noe om hva den unge har opplevd, og hva det førte til:
- «Det som skjedde med meg var heilt forferdelig»
- «På grunn av mobbinga jeg opplevde synes jeg det er vanskelig å stole på andre»
- «Det er ingenting å gjøre med det som allerede har skjedd. Det jeg kan gjøre noe med er hvordan det får lov å følge meg videre.»
- «Jeg opplevde mobbing og det var fælt, og nå når den er over vil jeg ikke la den fortsette å øydelegge for meg.»
- «Det som skjedde med meg var ikke greit og det skulle aldri ha skjedd. Jeg fortjente det ikke. Ingen fortjener å oppleve slikt.»
- «Sjøl om det ikke var greit, så skjedde det likevel. Det kan ingen gjøre noe med. Det vi kan gjøre noe med er det som skjer videre.»
5 Av og til lykkes vi ikke
Sjøl om den unge har det vanskelig i hverdagen etter mobbing, og har ønska å få hjelp med dette, kan du oppleve at dere ikke får dette til sammen. At den unge ikke ønsker å fullføre, eller at det kjennes trott og tungt.
Det kan handle om mange ting. Kanskje dette verktøyet ikke passer denne unge eller at tidspunktet ikke var riktig nå. Kanskje du og barnet/ungdommen ikke er en god match. Kanskje er det andre faktorer i livet til den unge som gjør dette vanskelig akkurat no. Slike ting skjer, men hvordan møter vi det?
I slutten av hver time spør vi ungdommen hvordan dette var. Dersom den unge nøler, gjør vi det heilt akseptabelt å tvile. Heilt greit å si fra om dette kjennes rart, uvant eller vanskelig. Det forstår vi godt! Og så gir vi uttrykk for at vi setter pris på disse møta med den unge, og at vi har tro på at dette kan bli nyttig og bra, men lar likevel den unge være den som bestemmer om de vil fortsette. Om den unge vil trekke seg, avtaler vi at vi då informere foreldrene om dette, og at foreldrene og den unge eventuelt kan fortsette med dette sammen seinere.