Noko av det vi foreldre er mest opptatt av er at barna våre skal ha gode venner å vere saman med. Det sjeldan barn går gjennom oppveksten utan periodar med vanskar med vennskap. Som foreldre kan vi merke det på ulike måtar, gjennom endringar i humør, synlege følelsar, at barna snakkar med oss om det eller anna.

Det er ikkje lett for vaksne å fikse barn sine vennskap, sjølv om vi gjerne vil. Medan barna er små kan vi gjere mykje gjennom samarbeid med andre barn sine foreldre, men det vert vanskelegare til eldre barna blir. Sjølv om vi etter kvart må innsjå at vi ikkje kan fikse ting for dei kan vi likevel gjere mykje for at dei sjølve skal handtere slike vanskar best mogleg.

Det viktigaste er kanskje at vi hjelper dei å regulere følelsane som er knytt til dette. Før vi prøver å hjelpe barnet på andre måtar er det fint om vi forsøker å tone oss inn på barnet sine følelsar og validere desse «No ser eg at du er lei deg, det forstår eg godt. Eg hadde nok også vore veldig lei meg om det var meg som opplevde dette.» Tål å vere saman med barnet i dei vonde følelsane slike vanskar gir, utan å ta følelsen over og gjere den til din, men likevel kjenne den i lavare styrkegrad enn det barnet gjer. Når barnet er klar kan de prøve å finne løysingar saman. Eller kanskje er det bra for barnet å snakke med helsesjukepleiar på skulen?

Denne månaden er det fint om de heime reflekterer litt over korleis de som foreldre påverkar barn sine vennskap. Er det noko de kan gjere for at fleire barn skal bli inkludert på fritida? Snakk med eigne barn om vennskap. Kva treng ditt barn for å ha gode vennerelasjonar?

Vi anbefaler at du kikar på desse lenkene, nokon inneheld også små filmar:

• Foreldretips om vennskap - Redd Barna
• Vaksne skaper vennskap (Udir)  
• Sjenerte barn, hvordan oppleves det og hva kan hjelpe (Bufdir)
• Kan foreldre skaffe barna venner? (Foreldrekoden)  

Vennskap kan vere eit sårbart tema. Alle har ikkje like lett for å finne venner og det kan vere vanskeleg for oss vaksne å skape vennskap mellom barn. Det at to barn er aleine treng ikkje bety at dei får det kjekkare saman.

Barn kan ha mange venner rundt seg og likevel kjennes seg einsam, og nokre få av barna som er aleine synes det er heilt fint. Vi må trø varsamt fram, men vi må prøve å hjelpe så godt vi kan. Om nokon uttrykker einsemd så ikkje gå i den vanlege fella med å fortelle eleven at dette er feil: «Ja men eg har jo sett deg vere saman med den og den og den …» Det er ikkje det det handlar om. Einsemd handlar om å kjenne tilhøyrsle med dei ein er saman med, ikkje om å vere saman med andre. Det er fint om du kan tone deg inn på eleven sin følelse og gyldiggjere den slik: «No hører eg at du kjenner deg einsam, det kan gjere veldig vondt.» Og så kan du spørje om eleven ønsker hjelp, nokon å snakke med eller om det er noko du kan gjere.

Filmen denne månaden forklarer litt om det spelet mange barn opplever. Dette er vanskeleg for oss vaksne å sjå, og kan vere vanskeleg å tru når vi blir det fortalt. Det betyr ikkje at det ikkje stemmer, eller at vi ikkje kan gjere noko med det. Når vi får høre om slikt kan vi snakke med dei som spelar om det vi har hørt og sei «eg veit ikkje om det stemmer, for eg har ikkje sett det sjølv, men om noko slikt hadde skjedd med meg hadde eg fått veldig vondt. Eg vil ikkje at nokon skal gjere slikt med kvarandre». Så vil spelaren kanskje gå i forsvar, og vi kan bekrefte at «dersom dette ikkje stemmer forstår eg godt at du synes denne praten er ubehagelig, og ikkje vil at eg skal tru slikt om deg.» Som løysingsforslag kan du eventuelt utfordre eleven å gjere det ekstra tydeleg overfor den som kjenner seg brukt i spelet, at eleven ikkje spelar vennskap, men vil vere snill og god på ekte. Sjekk opp igjen etter nokre dagar, og ros eleven som eventuelt har klart å gjere den andre trygg igjen.